For skiftende utstillinger, se kalenderen til høyre på siden

Faste utstillinger

I Prestegården fra 1820 er det 4 rom med faste utstillinger.

I Prestegården fra ca 1820 har vi innledet fire rom i ulike stilarter:

Barokkrommet
Dette rommet gir et ganske realistisk inntrykk av hvordan en stue kunne se ut i en prestegård. Gjenstandene har faktisk i sin tid vært brukt i Prestegården. De har tilhørt Karl Theodor Rode ( f. 1833 d. 1909). Han var kapellan i nedre Stjørdalen prestegjeld fra 1869 til 1872. Fra 1872 til 1904 var han sogneprest. Møblene bærer umiskjennelig preg av barokktidens representasjonsstil, rikt utskårete, høyryggete stoler med den nødvendige tyngde og soliditet.

Barokkmøblene i Prestegården peker mot Holland som opprinnelsesland. Stolene kan riktignok være laget i Norge, men har tydelige trekk fra den hollandske barokkstol. Møblene er antakelig laget i tiden rundt år 1700. Møbler av denne typen fant veien til Norge i et relativt stort antall fra midten av 1600-tallet og utover. Dette har sammenheng med økonomisk oppgangstid i landet, noe som førte til økt kontakt med utlandet. Særlig var tømmerhandelen med England og Holland viktig. Men slike møbler var naturlig nok forbeholdt de øvre sosiale lag i samfunnet.

Etter som bygningene fulgte prestestillingen, og prestene flyttet fra prestegård til prestegård i forskjellige deler av landet, sier det seg selv at prestene måtte vise en viss moderasjon i interiørenes praktutfoldelse. Tanken på flytting fordret flyttbare møbler, men likevel uten at de måtte virke for ”simple”. Prestens valg av møbler kunne arte seg som en balansegang mellom praktutfoldelse og nøkternhet. Han var tross alt en herrens tjener så verdslig pryd burde ikke bli for overveldende.

Folkekunst
Om man sammenligner møblene i dette rommet med møblene i barokkrommet, ser man forskjellen mellom embetsmannskulturen og bygdekulturen for øvrig. Embetsmannen bringer med seg bykulturen. Vi kan imidlertid også finne tydelige impulser fra internasjonale stiler, men folkekunsten går egne veier og utvikler regionalt særpreg. Materialer ble hentet fra hjemlige treslag. I stedet for innleggingsarbeider og edle tresorter, finner vi fantasifull maling med dekor.

Stilspredere var kirkenes interiører, og deres rikt utskårne akantustavler har gitt inspirasjon til mange bygdekunstnere. Det samme har kirkemalingen gjort. Likeledes kunne Prestegården være et betydelig senter for spredning av kulturimpulser.

Møbleringen i dette rommet tar ikke sikte på å gjenskape et helhetlig romsmiljø. Kistene for eksempel har tidligere hatt en noe annen funksjon og plassering enn vi i dag er vant med. Blant dagens moderne mennesker kan en kiste få hedersplassen i stua og være til pryd og kanskje virke som tradisjonsbærer hvis den har tilhørt slekten.

Historisme
Møblene i dette rommet stammer fra en periode i stilhistorien som gjerne blir kalt historisme. Litt nedsettende er den ofte blitt betegnet som stilforvirringens epoke. Stort sett dekker begrepet ”historisme” et tidsspenn på noe over femti år, fra omkring 1850 til omkring 1900.

Under historismen skulle rommene være hyggelige og intime. Tunge, tykke gardiner og duker er karakteristisk. Det er i denne perioden at store grønne planter kommer på moten i interiørene. De blir gjerne plasserte på egne blomsterbord. Ellers er det typisk for tiden med nips og små ”rariteter” av alle slag. De kan bli stilt ut i hyller i flere etasjer – ”etasjere”.

Helhetsstemningen var gjerne viktigere enn helheten i en bestemt stilart. Slik er det også i dette rommet, møblene temmelig ulike i stilmessig karakter og ganske løst gruppert. Typisk for tiden er også det runde bord (-eller ovale) gjerne plassert ute i rommet med stolene tilsynelatende tilfeldig rundt. Likeså skråttstilte stoler, litt ut fra veggen var med å forsterke inntrykket av intimitet. Dette sto i stor kontrast til empiretidens mer nøkterne møblering med stolene plassert inntil veggen.