Kjent innslag i Norge på 1950, – 60 og -70-tallet

Det begynte med at Vestfold fylkesmuseum i starten av 1950-årene ønsket en tømret kiosk på sitt område ved Slottsfjellet i Tønsberg. Disponenten på iskremfabrikken, Finn Wittersø, så for seg en kiosk med typisk skrånende form som på et stabbur og henvendte seg til en laftesnekker i Hallingdal. Siden han ikke kunne ta på seg oppgaven tok så fabrikken kontakt med firmaet Prestehagen (senere Røeds Trevarefabrikk) i Sandefjord. Fabrikken lagde en enkel kiosk i bindingsverk etter tegninger av Finn Wittersø. 

Wittersø bestemte seg for å bruke den nye kiosken i markedsføringen av Diplom-Is. Meierienes Iskremforening tok så ut en mønsterbeskyttelse på tegningen som ble til Diplom-Is kiosken. Den opprinnelige kiosken hadde et grunnareal på 2 x 3 meter. Etter hvert ble kiosk-typen supplert med modeller med større areal og vinterisolering. Kioskene ble nummerert med ei plate og produsert i et antall av 853. De ble plassert rundt omkring i hele landet langs veier og i bysentra, på sportsarenaer samt rekreasjonssteder som badestrender og campingplasser. 

Kioskene ble populære! Muligens var det de karakteristiske skrå sideveggene som satte sitt spesielle preg på kiosken, på fagspråket kalt «Vidopp». Ellers må nevnes den store vindusflaten i fronten og det lakkerte listverket som utgjør den originale del av kledningen.  

Kiosken ble gitt i gave til Stjørdal museum av en privat giver i 2021. Den lille bygningen var svært medtatt da den de senere årene hadde fungert som hønsehus. Tre karer fra dugnadsgjengen ble satt på saken. Kunne kiosken reddes? 

Iskiosken brøt nærmest sammen da restaureringsarbeidet begynte. Dyreholdet hadde gått hardt utover treverket, og det var ytterst få originale deler som kunne berges. Produksjonsnummeret var forsvunnet. Karene klødde seg fælt i hodet over dette oppdraget. Mente museet virkelig at kiosken var verdt å redde? Bare vindusrammene og noen stakkarslige panelstykker ble med opp på låven den vinteren.  

Stikkordet ble rekonstruksjon! Nytt smalpanel ble høvlet til for å ligne det originale mest mulig. Linoljemaling ble penslet på. Bygget reiste seg i takt med bjørkesevjen utover våren. Det var bare et problem – kioskens pussige form i kombinasjon med bærebjelkene inne på låven tilsa at den måtte ut før møne og tak kunne monteres. En grå julidag ble iskiosken lirket ut ved hjelp av fire mann og en traktor. Hæsjgata sto allerede klar til å ta imot sitt nye bygg. 

Nei, det sto opprinnelig ikke en Diplom-is kiosk i Kjøpmannsgata på Stjørdalshalsen. Kiosken dekker likevel flere funksjoner som er kjekke å ha her i gata. Kisken er åpen ved museets arrangement i Hæsjgata.