Denne 60-talls høyfjellssola er en av våre mange gjenstander på museet. Selv om det røffe designet er veldig in igjen, er vel funksjonen, som best kan beskrives som hurtiggrilling av ansiktet, ganske utdatert. Vi vil fortsatt se like brune og freshe ut som på 60- og 70-tallet, men økt bevissthet omkring skumle UV-stråler har heldigvis ført til at metodene har endret seg.

På 1700-tallet var det derimot helt ut å være brun. Brunbarket hud vitnet om utendørs arbeid, og dermed tilhørighet til underklassen, så overklassen anstrengte seg for å markere sin overlegne status gjennom å holde huden hvitest mulig med store kyser og hatter, parasoller og hvitt pudder. Man tydde sågar til brunkremens motstykke, nemlig tykke lag av hvit sminke med høyt bly- og kvikksølvinnhold, som ikke sjelden førte til store hudskader og tap av både hår og tenner. Moten endret seg som følge av den industrielle revolusjon, da de laveste klassene havnet innendørs i fabrikkene, og dermed fikk gusten, bleik hud. Utover på 1900-tallet begynte vi å forbinde brun hud med rikdom, sunnhet, dyre sydenferier, hytte på fjellet og vellykkethet på alle måter. Billigversjonen ser du på bildet.

Visste du forresten at uttrykket “blått blod” kommer av en misforståelse forårsaket av adelens lyse hud i eldre tider? Blodårene ser jo unektelig ganske blå ut under bleik hud.