Julekvelden var det først brødskiver, kjøtt, nykjernet smør, gomme og flatbrød. Smøret sto i krinete smørkledninger, en til hver person rundt bordet. Etterpå var det grøt eller melkesuppe med risengryn. Julegrøten kunne variere noe i de forskjellige hjemmene, etter som en hadde råd. Risengrynsgrøt var mest vanlig, men oftest med fet rømmegrøt oppå. Rømmegrøten lå da gjerne i porsjoner for hver enkelt. Og rundt i fatet lå det gul feite slik at alle som spiste av fatet, kunne dyppe skjea i den. På enkelte gårder var det bare rømmegrøt, men det var mer sjelden.

Det hvilte en stille fred over stua mens folk satt med grøten. En 4 til 6 stykker spiste av samme fatet nå som til hverdags. Dette var vanlig til omkring 1905, selv om noen hadde tatt i bruk tallerkener før den tid. Men i julen og gjestebud holdt denne skikken seg lengst. I begynnelsen av 1920-årene var den fremdeles i bruk på enkelte gårder.

Før århundreskiftet var det mange som mente at en måtte ta store biter av julegrøten, da det brakte lykke med seg. Og den som først så bunnen i fatet, skulle bli først ferdig med arbeidet sitt til års.

I tillegg til grøten var det lutefisk. Og mat av alle slag skulle stå igjen på bordet natta over. Denne skikken holder mange på ennå. Helt fram til 1930-tallet var det noen som satte julegrøt på låven til nissen. Men etter hvert ble det færre og færre nisser som fikk julegrøt.

Et utvalg skjeer fra museets samling

Da alle var vel forsynte, var det vanlig at kallen selv leste juleevangeliet og kanskje bad en bønn. Så ble det sunget noen salmer, og alle reiste seg fra bordet, tok sjølfolket i handa og ønsket ”God jul!”.

Denne kvelden skulle alle ha nok mat. Mange brukte å gå bort til husmannsplassene med et grøtfat eller annen mat.

Tjenerne og vanligvis legdefolket spiste sammen med gårdsfolket julekvelden. Men det var enkelte som lot legdefolket være i fjøset også denne kvelden. De var ofte fulle av skitt og utøy, men hovedårsaken var nok smålighet.

Også dyra fikk ekstra forpleining julekvelden. Hesten fikk som regel havre. Til hver ku var det et havrebånd, eller ekstra fint høy og ei klype mel og salt. Vanlig var det å si til hver ku: ”I kveld er det julekvelden, kua mi”.