Koinnband i Prestegårdshagen

Å sette et havreband på en staur til jul for at fuglene skal få et julemåltid er nok en ny innpakning av en gammel skikk. Røttene til den ligger trolig langt tilbake i førkristne trosforestillinger som har overlevd parallelt med det kristne fram til nyere tid. Det ser ut til å være sprikende oppfatninger om skikkens opprinnelse og alder. De første skriftlige opplysninger om julenek finnes hos E. Pontoppidan i Norges Naturlige Historie (1753), men skikken er trolig eldre både i Norge og Sverige.

Et julenek skal være stort og av beste sort korn. Noen steder heter det seg at det skulle være det siste kornbandet man skar om høsten. Tidligere var troen på ånder i naturen utbredt. Kornet hadde også sin ånd, og under slåtten trakk denne seg tilbake til det siste hjørnet av åkeren. Kornet man skar her fikk dermed spesielle egenskaper, og ble tatt særlig vare på. Disse kornene skulle sikre at kraften i avlingen kunne videreføres til neste år. Noe av dette kornet ble bundet sammen og formet til et slags vesen som skulle forestille kornånden. Kanskje er det kornånden vi henger ut til jul? Det er også nærliggende å føre juleneket tilbake til fruktbarhetsritualer. Kanskje finner vi opprinnelsen i et midtvintersoffer til fruktbarhetsguder, med ønske om et rikt og fruktbart år både for folk, dyr og åker? En annen forklaring er at det er en form for magisk bestikkelse av skadegjørende fugler, for å hindre disse i å ødelegge neste års avling.

Det var også vanlig at en tok varsel av fuglene som avla kornbandet et besøk i jula. Gulspurven var en velsett gjest. Var det mye av den, ville det bli mye snø. Andre tok det som tegn på godt kornår. ”Huskaillen” (gråspurven) så en også gjerne i juleneket. Naturlig nok var de større og frekkere fuglene, som skjære og kråke, uønsket. Kråka var særlig sett på som en ulykkesfugl. Ut i fra bildet burde det bli et godt 2012!

Tekst og foto: Per Steinar J. Brevik, Stjørdal museum Værnes