Et unikt funn av et produksjonsanlegg fra middelalderen
Hundre meter nord for Værnes kirke finnes en ruin av en kalkovn fra middelalderen. Denne ble gravd ut i 1989 – 1991. Etter 25 år under et provisorisk vernebygg ble den ytterligere undersøkt og tildekket med lecakuler og filt i 2014. Du kan se toppen av den tildekkede ruinen nede i et hull vest for Kirkestallen. Kanskje kan den bli tilrettelagt for publikum en gang i fremtiden?
Bygging med stein og kalk fulgte kristendommen nordover i Europa
Værnesovnen er den eneste kalkovn fra middelalderen som er gravd ut i Norge. Dateringer av kull fra ovnen viser at den var i bruk på 11- og 1200-tallet. Kunnskapen om hvordan kalkstein kunne brennes, leskes til mørtel og benyttes til bygging av hus i stein kom til Norge fra det kristne Europa på slutten av 1000-tallet. Kirkene som ble bygget i Vest-Norge og Trøndelag er særlig påvirket av engelsk og normannisk byggeskikk, og antakelig kom kalkbrenningsteknologien derfra til Trøndelag med byggmestere og murere.
Kalkovnruinen etter utgravingen
Bruk av brent kalk som bygningsmateriale begynte i Midt-Østen for 10 000 år siden. Helt fram til tidligmoderne tid ble steinen enten brent i miler eller ovner med avbrutt gange: ovnene ble lastet med kalk, fyrt på 1000 grader i minst tre døgn og så tømt. Deretter startet en lang prosess med knusing, lesking, eventuell modning i underjordiske kalk-kuler og til slutt kalkslagning som ga den endelige byggmørtelen. Mørtel ble brukt til å hefte sammen finere tilhugde steinblokker i hjørner, portaler og skulpturer. Store mengder mørtel gikk til å klistre sammen steinene i de tykke kistemurene. Særlig ren og lys mørtel ble benyttet til puss på innsiden og utsiden av bygget. Værnes kirkes byggetid og murvolum antyder at ovnen kan ha blitt fyrt 1-3 ganger hver byggesesong.
Illustrasjonen under foreslår hvordan ovnen kan ha tatt seg ut når den ble lastet med kalkstein før fyring. En person står nede i den sylinderformede ovnsmuren og tar imot stein som er kjørt fram til byggestedet på vinterføre. Steinen ble stablet luftig for å gi god trekk gjennom ovnen. Ved til fyring er også kjørt fram. I muren var det to ovnshull for trekk, fyring og tømming av brent kalk. I bakgrunnen ser vi byggingen av den vestlige delen av kirkeskipet og av tårnfoten. Dette arbeidet foregikk rundt 1160. Antakelig ble ovnen plassert ute på kanten mot Stjørdalselvas gamle elveleie fordi dette området var bløtt og sumpete og minst 150 m bredt. Når det blåste fra sørvest ville dette gi minst mulig illeluktende røyk og brannfare for bebyggelsen på Værnes-platået. Andre av byggeplassens hus med brannfarlige aktiviteter kan også ha ligget her, som smie og kokhus.
Illustrasjon: Helle Vangen Stuedal
Illustrasjonen under foreslår elementer i anlegget i et snitt fra nord til sør. Her er ovnen brent ut og avkjølt, og arbeiderne er godt i gang med å tømme den for brentkalk. Gjennom det sørlige ovnshullet har arbeiderne tømt det indre fyringshvelvet for aske og slått ned selve hvelvet. Ferdig brent steinkalk krafses ut og fylles i tønner som bæres ut gjennom en inngang mot sør, i retning byggestedet. Forfatteren foreslår at ovnsanlegget hadde en takkonstruksjon båret av trevegger som var bygget oppå de bevarte murene i ruinen. Et kraftig tak, nærmest som en gang- eller kjørebru var nødvendig for å fylle ovnen ovenfra. Med utgangspunkt i at bunnen av ovnen lå ca 2 m under bakken, og at det beskyttende taket behøvde et visst fall ut mot sidene, er det her foreslått en ovnshøyde på 3,5 m. Et tak ville også gi tørre forhold nede i forrommet sør for ovnsmuren, her kunne steinkalken sorteres og pakkes uten å bli våt, noe som ville ha startet ukontrollert lesking.
Illustrasjon: Helle Vangen Stuedal
Du kan lese mer om kalkovnsruinen i kapittelet Kalkovnsruinen ved Værnes kirke av Helle Vangen Stuedal i boka Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre som er gitt ut av Institutt for sammenliknende Kulturforskning og Stjørdal historielag. Boka kan kjøpes på nett, av historielaget eller i Ark bokhandel Stjørdal.