På motsatt side av vegen for Værnes kirke, rett ved Kirkestallen, ligger en gravhaug.

Som det høver seg for høvdinger og mektige slekter, gjorde også vikingene seg mye flid for å sikre seg gunst hos gudene når de døde. Og for det jordiske ettermælets del hadde de ikke mausoleer og pyramider, men gravhauger. De ble gjerne gravlagt sammen med forskjellige kostbarheter, våpen og verktøy. Dette for å kunne fremstå som mektige menn i Valhall eller hos Kvitekrist, alt ettersom de var kristnet eller ikke, og for å kunne forsvare seg mot onde ånder i underverdenen. De mektigste sørget for transporten til det hinsidige ved å bli gravlagt i båter, og endog skip.

Ved Værnes kunne det så sent som i 1935 påvises hele 21 gravhauger gruppert i en nordlig linje fra kirken. Mange av disse haugene har vært utsatt for rovgraving, og under siste verdenskrig i 1940 ble de fleste utradert da tyskerne utvidet flyplassen.

Her kan man også ane en utviklingslinje: De eldste gravene antas å kunne dateres til 800-tallet eller før. To av disse gravene var båtgraver, mens i den sydligste – og den eneste som er igjen utenfor militært område – som ligger ved Kirkestallen, er det mulig at den døde har blitt lagt i en kiste av tre. Det blir gjettet på at dette er Torbergs gravhaug, og det er da naturlig å tro at en her har fått kristen påvirkning i gravskikkene, jamfør Torbergs sønn Asbjørns dåp. Torberg av Varnes er den første Stjørdaling som trer fram i historiens lys. Han omtales i Snorre i Håkon den Godes saga (933-959). Asbjørn Torbergson ble tvunget av Olav Tryggvasson til å la seg døpe.